Ikke fullt så taletrengt C

17+5

Det var jo ikke måte på hvor tøff i trynet jeg var. 
Nå, noen hysterianfall og magevondter senere, innser jeg at den rosa skyen er noe mer gråfarget. 
Noe gjør vondt, i rygg, mage, hofter og bak på lårene.
En ul på sykehuset kunne vise en sprellende baby.
Men en mamma som har vondt.
“Når ikke vi finner noe galt på undersøkelse, kaller vi det voksesmerter”, sa doktoren.

Jeg skal være den første til å uhemmet og helt uten tilsnakk svelge disse:

Gothica har visst tagget meg, og siden jeg ikke har noe fornuftig å skrive om så passet jo det greit.
Sikkert gøy for spesielt interesserte.

Huldra, Lenemor, Ulme

Det var godt å lette på trykket.
Først telte jeg dager frem til de magiske 12 ukene var gått.
Men da de var gått, så var jeg så vant med å holde tett at jeg ikke helt klarte å slippe meg løs.
Kun noen få utvalgte visste.

Men nå, 17 uker, synes jeg det er OK.
For det er jo et lite hjerte som slår der inne - ihvertfall slo det senest på torsdag.

Etter å ha vært gravid i 4 måneder, har jeg gjort meg noen erfaringer underveis.
For det første må jeg si at det er mye jeg enda ikke forstår.
Som alle sykemeldingene mange gravide har fra de tisser på pinnen.
Jeg skal ikke juge og si det ikke hadde vært deilig, spesielt de første ukene hvor trettheten var helt absurd. Men de fleste gravide jeg kjenner har forvandlet seg til klynkende sofadamer med hjelp fra mødre til å støvsuge.
Hallo…!
Jeg er sliten som faen, men støvsuge klarer jeg da for pokker selv!
Mange er sikkert i dårlig form, for all del, men.. ja. Jeg forstår det ikke helt.

Men - misforstå meg rett her. Bekkenløsninger og hyperemesis kvalifiserer selvsagt til sykemelding - men tretthet og bekymringer er ikke god nok grunn, synes jeg. Da skulle ikke jeg vært på jobb, ihvertfall.
Og kvalme.
Hva er det?
Jeg har kastet opp én gang i graviditeten, i uke 8.
Har hatt mine runder med ferskvaredisken i butikken.
Det å passere denne var en utfordring av dimensjoner en periode.
DA holdt jeg på å spy.
Men kvalm ellers?
Neh.

Jeg har kanskje vært heldig. Jeg er frisk og merker fint lite til at jeg er gravid foruten en voksende mage og trettheten som ikke vil slippe taket.

Ikke har jeg trang til å spise lyktestolper og sniffe bensin heller.
Ei heller har jeg hatt noe jeg MÅÅÅÅ ha NÅÅÅÅÅÅ.
Jeg hvisker i mitt stille sinn at mange av disse “dillene” nok kanskje er noe påtatt her og der… Jeg har ikke dilla på noenting.
Heller avsmak.
Middag, for eksempel, er en uting. Varmt, klumpete og tungt. Men noen ganger går det bra.

Nei, jeg vet jammen ikke hvorfor det har oppstått så mange rare myter rundt det å være gravid.
Det er litt rart at jeg ikke kjenner meg igjen i noe av det omtrent…!
Jeg føler meg forholdsvis normal enda, jeg.

Sånn utenom at jeg hylgriner av et program på Animal Planet eller at Jordin Sparks vant American Idol.

Jeg ble sugd inn i det.
På en måte var jeg beredt, men allikevel så overrumplet det meg med all sin kraft.
Ikke at det ikke er greit, men noen ting var lettere før.
Men det hører vel med.
Tilværelsen var ikke preget av det i så stor grad før nå det siste året.
De siste månedene.

Hverdagslivet.

Det har tatt meg med storm.
Hverdagslivet har ikke så mye tid til overs, merker jeg.
Det fine med Hverdagslivet er jo dog at man får noen gode overraskelser underveis.
Som to blå streker som krysser hverandre.
Og finansieringsbevis fra banken som gjorde at man tilslutt med rette kan kalle seg huseier.

Men så er Hverdagslivet litt slitsomt også, spesielt siden den saken som gjorde at de to blå strekene forandrer hjernen til å bli en søvnkrevende trøttis. 100 % jobb er mildest talt blitt en utfordring.

Hverdagslivet krever også vasking, rydding, pleie av diverse forhold til mennesker og spising.

Blogging går på Frivillighetskvoten.
Og siden Hverdagslivet har så få timer, så må Frivillighetskvoten lide.

Plutselig følte jeg meg så sugd inn i voksenlivet.

Planen var idiotsikker.
Jeg visste hvor i veska den lå, det var bare å fiske den frem ved første mulige anledning.
Diskrét skulle jeg selv ta et par først, så skulle det bare gjenstå å tilby sidekvinnen.

Totalt gjennomførbart og redningen for meg, i min forpestede tilmålte seteplass.
Det kunne ikke slå feil.
Jeg ventet så lenge jeg klarte, deretter slo jeg til.
Fisket opp, som tenkt.
Tok to selv.
Her gikk alt som smurt.

Så tilbød jeg sidekvinnen.
“Vil du ha en tyggis?”
Problemet ville nå gå over i en fruktduftende sfære fremfor den illeluktende dunsten som kom hver gang vedkommende lo eller pratet til meg.
Jeg holdt pusten hver gang, men noen setninger er litt lange.

“Nei takk - jeg har sluttet med tyggis, jeg!”

*bonk*

Så da satt jeg der, med den gode, lysegrønne Extraen.
Og den illeluktende sidekvinnen fremdeles intakt.

Jeg hater dårlig ånde.

På denne listen befinner jeg meg et sted.
Enten man vil eller ei, kan det nå altså se ut som man skal ut i streik.
Konsekvensene dette vil få either way bekymrer meg!

Min yrkesgruppe ble tilbudt et ynkelig oppgjør på 3,2 %. Det er latterlig, i forhold til jobben vi gjør og antall år på skole.
Men denne streiken er ikke myntet på oss alene - nei, vi er snarere dratt med inn i spillet som et verdifullt antallstrumfkort. For denne lønnskampen er ikke styrt av oss. Den er ikke styrt på våre ønsker.

Derfor er det så forbaska å skulle bli tvunget ut i streik, med nyinnkjøpt leilighet og flere gryende bruke-penge-på-ting!

… hurra!

Nettløs som jeg er i forbindelse med flytting må jeg benytte denne datasjansen.

Imorgen fyller jeg altså 27.
Og så har jeg en liten hemmelighet.

Åh, huff, dette var sterk kost for et lettrørt hjerte.

*grine*

Connie Talbot - Somewhere Over The Rainbow

Hint:
Connie Talbot - Britain’s Got Talent
Connie Talbot Homepage

Dette bildet tok jeg utenfor huset mitt igår. Det vitner om min dårlige dømmekraft og naivitet.
Bildet er altså tatt i Norge, den 21. mars.
Det heter Optimisme….

… men jeg var i det minste ikke en av premieidiotene som la om til sommerdekk!

Jeg er barnslig og stolt av det…..

… for så utrolig mye mer moro man har det da!

Deilige, hjemmelagete snitter

Om man prøver…

…så ser man faktisk vårgløtt!

Innimellom all påskemarsipanen, lange bilkøer, kryssordbladene og krimbøkene må vi stoppe opp litt og tenke oss om.
Jeg jobber som kjent med barn, og formidling av påskebudskapet er ingen enkel sak. Juleevangeliet er noe mer oppløftende og gledelig - et barn blir født blant snille dyr i en stall under stjernehimmelen.

Men påsken..

Jeg: Husker dere hva som skjedde i julen?
Barna: Jesus ble født!
Jeg: Det er helt riktig. Men vet dere hvorfor vi feirer påske, da?
Barna: Påskeegg! Påskehare!
Jeg: Ja. Men noe skjedde med Jesus i påsken..
(Store øyne og stirrende blikk)
Jeg: Han døde.

Stillhet.

Jente (3,5 år): Stakkars!!!

Deretter følger skrekkslagne barn som ikke kan begripe hvordan noen kan henge en snill mann opp på et kors, og i tillegg legge ham i en hule etterpå.
“Jeg håper noen la en pute under hodet hans….” sa en gutt på 4 år.

Det er litt for enkelt å glemme de viktige tingene i livet.
Omsorg og empati.

 God påske.